Forløpere

Egersundere ble først kjent med fotballsporten igjennom Engelske arbeidere på byens fayancefabrikk, grunnlagt i 1847. Til å begynne dreide det seg om uorganisert sparking i gater og på jorder rundt byen, men våren 1909 så Egersund Fodboldsklubb dagens lys. En Engelskmann som jobbet på fayansen, Mr Staton, har sannsynligvis vært toneangivende i stiftelsen av denne klubben. Klubbens drakter var "tigerstripete", altså de samme farger som EIK benytter i dag. Kampene ble stort sett spilt på et jorde på Slettebø, og sesongen begrenset seg til høsten, etter at slåtten var unnagjort. Klubben deltok verken i noe ligaspill eller cup, men spilte kun vennskapskamper. Da verdenskrigen kom i 1914 satte den en stopper for all organisert idrett, og det ser ut til at EFK ble nedlagt rundt 1915.

Stiftelsen og de første årene

Da krigen var over startet Egersund Turnforening et fotballparti, og dette ble forløperen til EIK, da de i September 1919 brøt ut og dannet sin egen forening, Egersunds Idrettsklubb. 26 September meldte den nystartede klubben seg inn i det Norske Fotballforbundet. Da hadde de allerede spilt sin første kamp mot Vidar på Slettebø, som endte uavgjort 4-4. I 1920 ble EIK med i Kretsseriens 2 Divisjon, og to år senere ble det opprykk til 1 Divisjon. Den bestod kun av seks lag, og EIK klarte ikke å holde plassen, men rykket rett ned igjen. EIK vant 2 Divisjon i første forsøk i 1927, og denne gangen ble oppholdet i kretsens øverste divisjon av lengre varighet. Både i 1931 og året etter endte EIK på 3 plass i serien. EIK deltok første gang i NM Cupen i 1925 da de ble slått 3-0 av Viking i 1 runde i Egersund. Tre ganger før 2 Verdenskrig nådde klubben 2 runde. I 1931 ble EIK trukket mot Brann med landslagsspillerne Finn Berstad, Kjell Kjos og Alexander Olsen i spissen. Kampen ble lagt til Sandnes i og med at Idrettsparken var for smal til å bli godkjent til cupkamper. Hundrevis av egersundere tok turen over Jæren. Brann ble imidlertid for sterke og vant lett 6-1. EIK fikk revansj for dette tapet under en sommertur til Haugesund og Bergen i 1933. Der vant EIK 4-3 på Brann stadion.

Ligaspill

Allerede midt på 20-tallet hadde man begynt å snakke om å lage en hel-norsk liga, og i da denne startet i 1939 greidde EIK å karre seg med i øverste divisjon takket være seier mot Djerv 1919 i kvalifiseringskamp. Denne nye førstedivisjonen ble organisert med regionale avdelinger der Vinnerne av hver avdeling spilte cup om seriemesterskapet. Da vinterpausen kom høsten 1939 lå EIK på andre plass, 5 poeng bak suverene Viking. Krigen satte imidlertid en stopper for et lovende EIK lag og da freden kom i 1945 hadde planene for ligaen blitt endret.

De første etterkrigsårene

Serien i 1946-47 sesongen fungerte som en kvalifiseringsserie for å plassere de forskjellige klubbene i en ny nasjonal liga. EIK endte midt på tabellen og måtte derfor høsten 1947 starte i 2 Divisjon. Her endte også EIK mist på treet, men enda en omstrukturering av ligaen betydde at da 1948-49 sesongen startet befant EIK seg i 3 Divisjon. I September 1948 kom klubbens hittil største serieseier da Saif ble slått 13-0 i Idrettsparken, men laget var på nedadgående og rykket i 1951 ned i 4 Divisjon.

Mot bedre tider

Opprykk både i 1953 og 1957 sendte EIK tilbake til 2 Divisjon, den høyeste av de regionale divisjonene. I sesongen 1958-59 kjempet EIK med Bryne og Haugar om opprykk til toppserien, og hadde de greidd å slå Bryne i siste hjemmekamp kan det godt hende at fotballhistorien hadde sett annerledes ut. Kampen endte tilslutt 2-2 foran 1500 tilskuere og det ble Bryne som stakk av gårde med avdelingsmesterskapet. Både i 1957 og i 1960 møttes EIK og Viking i cupen, og begge ganger trengte siddisene omkamp for å slå ut EIK. I omkampen i 1960 var det tilstede 4269 tilskuere på Stavanger Stadion, det største tilskuertallet på noen EIK kamp. I 1961 nådde EIK 3 runde i Cupen for eneste gang i historien. Etter å ha slått ut Flekefjord og Start ble tigrene trukket mot Skeid på Bislett. Der ble det 3-0 tap, men mange egersundere husker fremdeles telefonoverføring av kampen i Losjen.

EIK forsvinner nedover i divisjonene

De gode årene i slutten på 50-tallet kunne ikke vare. I 1964 befant EIK seg atter på nivå 4 etter enda en restrukturering av seriesystemet. Nå fulgte serien kalenderåret, og toppserien hadde bare en avdeling med 10 lag. Selv om EIK forsvant ut av det gode selskap i begynnelsen av 60-årene var ofte landets toppklubber på visitt til Egersund. Bakkebøbanen ble åpnet på slutten av 50-tallet, og ofte var dette den første gressbanen i landet som ble åpnet om våren. Blant annet Viking, Fredrikstad og Skeid var på besøk på Bakkebø.

Den første landslagsspilleren.

I 1968 vant EIK 11 av 14 seriekamper og rykket opp igjen til 3 Divisjon. En av lagets sentrale spillere var Leif Nygaard som hadde blitt den første EIK spiller med flagget på brystet året før da han spilte midtbane på juniorlandslaget sammen med ikke ukjente Tom Lund. Oppholdet i 3 Divisjon ble bare av to års varighet, og etter nedrykket høsten 1970 begynte den mest stabile perioden i EIK's historie. Selv om klubben kjempet om opprykk flere ganger på 70-tallet så ville det ikke lykkes. I 1975 rykket Bryne opp i toppserien, og de kastet øynene sørover på EIK talentene Kjell Iversen og Jan Kjell Skulstad. Begge disse to spilte sentrale roller da Bryne tok seriesølv bak Start i 1980. Iversen ble den første egersunder som spilte A-landskamp da han debuterte mot Kuwait i 1982, for øvrig sammen med Erik Thorstvedt. I 1978 hadde byrival Eiger, stiftet i 1961, klart å komme seg opp til 4 Divisjon og det første byderbyet i mai 1978 trakk over 1200 tilskuere til Idretttsparken, det største tilskuertallet på nesten ti år. De så en minnerik kamp der Eigers Toralf Torgersen lagde selvmål fra 3o meter og Kalle Tuen scoret tre straffemål i EIK's 5-0 seier.

Opprykk

Foran 1981 sesongen ble det stilt små forventninger til EIK. Halve stammen i laget hadde lagt opp, og aldri før hadde klubben hatt et A-lag med så lav gjennomsnittsalder. Det begynte da også ganske dårlig. Etter fire seriekamper stod EIK med fattige to poeng. I den fjerde kampen debuterte imidlertid en spiller som skulle bli svært viktig utover sesongen. Et ambisiøst styre hadde hentet David Gordon ifra Nord-Irske Distillery, og etter hvert som sesongen skred fram tegnet Iren seg flittig på scoringslista. EIK plukket poeng jevnt og trutt og da laget reiste til Randaberg for å spille sesongens siste seriekamp visste de at med seier så ble det opprykk. Førsteomgangen spilte EIK svært nervøst og lå under 3-1 ved pause etter å ha misset to ganger på samme straffesparket. Etter pause ble det noe annet, og da Bjørn Larsen la på til 4-3 like før slutt var det antakelig ingen av de rundt 600 tilreisende egersunderne som ikke var inne på selve banen. Etter tolv år i 4 divisjon klarte laget endelig å rykke opp igjen.

Tilbake på fotballkartet

Egersunderne strømmet til Idrettsparken etter at EIK hadde kommet tilbake til 3 divisjon, og ofte var det bortimot 1000 tilskuere tilstede når de gulsvarte forsvarte byens ære. 1982 sesongen ga en oppmuntrende 6 plass som resultat, mens EIK i de to påfølgende sesongene var nære på å rykke opp i den gamle 2 divisjon. Stolpen hindret et skudd av Jan kjell Skulstad å finne veien til nettmaskene i siste hjemmekamp mot Varegg i 1983. Hadde den ballen gått inn hadde EIK, og ikke Bergenserne rykket opp. Mange skader gjorde at EIK åpnet 1985 sesongen meget svakt. Senere gjorde blant annet intern uro i spillergruppa at laget aldri klarte å ta seg inn igjen og da sesongstatus ble gjort opp i oktober var EIK håpløst sist på tabellen og etter fire sesonger i 3 divisjon bar det ubønnhørlig ned til fjerde igjen. I sesongens siste hjemmekamp fikk EIK sin største smell i serien noensinne da Ny Krohnborg slaktet Tigrene med 9-0.

Back to basic

De neste årene ble av varierende kvalitet. Enkelte sesonger var laget med i tetkampen, mens de i 1988 var nære på å rykke ned til nivå fem. Engelskmannen Brian Green, med suksessfull fortid i Bryne, ble hyret inn i både 1989 og 1991, men klarte ikke å bringe opprykk til klubben. Det greidde imidlertid østfoldingen Per Arne Berge i 1992 da han var spillende trener for et ungt mannskap med Bengt Sæternesi spissen. Det ble imidlertid med en sesong på nivå tre. Laget var for avhengig av noen få nøkkelspillere til å klare seg. At EIK i 1994 skulle rykke enda et hakk ned var det imidlertid få som hadde forespeilt seg. Allikevel ble det to strake nedrykk slik at de gulsvarte startet 1995- sesongen på nivå fem for første gang i klubbens historie. Det ble opprykk på første forsøk i en sesong der både Kai Ove Stokkeland og Jørgen Tengesdal fikk prøve seg. To brukbare sesonger der laget endte midt på treet ble etterfulgt av en dårlig 98-sesong da laget igjen måtte gå den tunge gang ned en divisjon. Som i 1995 ble 4. divisjonsoppholdet av en sesongs varighet, og i sesongen 2000 kom de gulsvarte på en oppmuntrende 3 plass i 3.divisjon. Denne framgangen ble imidlertid ikke fulgt opp i serien i 2001 der lite skilte fra nok et nedrykk til 4.divisjon. Laget gjorde det bedre i Rogalandscupen der de for første gang spilte seg fram til finalen, b l a etter å ha slått et tilnærmet toppet Brynelag i semifinalen. I en jevn finale ble det tap 3-2 mot Vard i Idrettsparken.

I 2002-sesongen ble det på ny tap for Vard i finalen, mens serieinnsatsen igjen var skuffende med en sjette plass etter at laget hadde ledet ved ferien. I 2003 ble det en fin tredje plass i serien etter at EIK lenge var med i kampen om opprykk. Dermed var ambisjonene satt foran sesongen 2004. Resultatmessig ble denne sesongen en av klubbens aller beste noensinne, med bare et tap i serien. Kvalifiseringskampene om opprykk til andre divisjon mot Randaberg ble vunnet sammenlagt 4-2 og EIK var dermed tilbake i andre divisjon etter elleve sesongers fravær.

Dessverre ble spill i andre divisjon en for stor utfordring for laget også denne gang. Til tross for at vi spilte jevnt med de fleste endte vi tredje sist med 23 poeng og måtte gå den tunge gang ned til 3. divisjon igjen. Sesongen 2005 vil imidlertid for alltid stå som en begivenhetsrik sesong. Etter mange års snakk greidde EIK endelig å bygge tribune i Idrettsparken. Vi arrangerte også vennskapskamp mot Birmingham City fra engelske Premier League, en kamp engelskmennene vant 2-0.

EIK gjorde et skikkelig varp på trenersiden da den tidligere nord-irske landslagsspissen Jimmy Quinn skrev under kontrakt med klubben i desember 2005, men etter å ha vunnet de seks første seriekampene våren 2006 trakk Quinn seg overraskende av familiære årsaker, og utover sesongen greidde ikke EIK å holde på ledelsen laget hadde opparbeidet seg og endte til slutt på en skuffende tredjeplass på tabellen. 2007-sesongen ble også en skuffende affære, med nytt kaos i støtteapparatet da danske Peder M Pedersen trakk seg tidlig i sesongen. Tigrene endte til slutt på niende plass etter å ha vært i faresonen for nedrykk gjennom store deler av sesongen.

Foran 2008-sesongen ble sokndølen Jone Mathiesen ansatt som ny trener. Etter en ikke altfor god vårsesong fikk han etter hvert skikk på EIK-laget, som avsluttet på 6. plass etter en god høstsesong. EIK kunne også juble over sitt første trofe på lange tider da de slo Skjold 3-1 i finalen i Rogalandscupen. De to siste årene har vi endt som nummer tre og to i puljen, etter jevn fremgang. Og utenom det rent sportslige har vi også tatt store steg på anleggsfronten, der vi har innstallert kunstgress på treningsbanen, oppgradert standarden på klubbhuset, og i april 2011 begynte arbeidet med å legge tak på hovedtribunen i Idrettsparken.