Fredrikstad - EIK,
7. juli 2019:

Ut la vi, med mot i bryst og vett i pannen! Det er vel noenlunde slik sagaene om alle de store erobringstoktene begynner. I hvert fall i Asterix.

Fredrikstad away! Å suge på en slik karamell ville vært helt utenkelig for en EIK-supporter for mindre enn et tiår siden. Men nå skulle det altså skje. Området øst for Viken skulle inntas av tigrenes armé!

Skjønt armé og armé. En buss med pensjonister og noen spredte karavaner med privatbiler var neppe egnet til å skremme supporterne fra Plankebyen. Som i en ikke altfor fjern fortid har hatt besøk av både Bajen og Lech Poznan. I forhold til dem er vi som små nyfødte pusekatter å regne. Det må bare innrømmes!

Men for første gang i min 52-årige levetid skulle vi altså spille på et stort stadion mot et lag mange bryr seg om. Jeg har ikke glemt Haugesund i 05 og 12, eller Lyn i 14. Men dette er mange knepp opp på opplevelsesskalaen, selv for en som har fartet Storbritannia på X og tvers i over tre tiår!

Tidlig morgen søndag. Revisor Bårdsen og Sønn AS rygger opp i gårdsrommet presis 0615. Bakeren i Gåsungeveien bærer den noe sjeldne kombinasjonen av fersk gjærbakst og supporterutstyr ut i bilen. En kort kjøretur til Husabø, og så er vi klare for busstur. Sammen med en nokså vidt sammensatt forsamling med mennesker. Ingen spedbarn, og ingen sykehjemspasienter. Men ellers har vi det meste i spekteret av både vanlige og uvanlige egersundere.

Noe jeg synes er veldig kjekt er at mange av de gamle gode A-lagsheltene fra min barndom har fått fornyet interesse og engasjement for klubben de siste årene. En god del i den kategorien er med på turen. Og etter hvert finner jeg og Bårdsen jr. ut at vi må sjekke ut nøyaktig hvor mange A-kamper passasjerene har til sammen. Svaret blir 1355, inkludert Øyvinds ene hele kamp og mine tre minutter mot Birmingham City!

Men så snur jeg meg en gang ekstra for å forsikre meg over at ingen er glemt. Og ser rett inn i Katrines mørke og strenge øyne: - Hva med mine 130? spør hun. Jeg rødmer, og innrømmer at selv i disse tider, der damefotball har blitt mainstream, er jeg fortsatt i samme mørkemannsliga som Mini Jacobsen. Unnskyld! Mitt forsvar må være at jeg tross alt har trent to av busspassasjerene i mange år. Og begge er hunkjønn!

Det er forresten nokså jevn kjønnskvotering i bussen. Mange har tatt kona med. Koner som nok mang en gang har sittet igjen med bleieskift og klesvask når mannen har dradd avgårde på trening og kamp. Nå er de med. Og er like spente som oss mannfolk over hvordan vi vil klare oss mot det gamle storlaget fra Plankebyen.

Æresmedlemmeme Trond og Bjørn Reidar er selvsagt også med. De to er primus motorer i gjengen som samles i klubbhuset for kaffe og drøs hver mandag. Den ene er reiseleder og den andre er selve kontinuitetsbæreren fra da vi møtte Fredrikstad første (og hittil eneste) gang i 1961. Da Fredrikstad hadde halve landslaget, og var omtalt som "Aristokratene". Hadde han noen gang drømt om at vi skulle møte dem i seriekamp? Det korte svaret er nei! Det litt lengre at han hadde Roar Johansen som oppasser i kampen på Bakkebø i 61. Og at FFK den gang rakk å bli mektig populære her i byen. Ikke minst fordi de hadde en fantastisk holdning inn mot barna på Bakkebø!

Tilbake til busspassasjerene. Vi har Gunnar der. Han er fra Hvaler utenfor Fredrikstad, men har bodd i Okka By i over 50 år nå. Han var min trener på lilleputtlaget for altfor mange år siden. Og tilbake i 1960 så han FFK i de legendariske europacupkampene mot Ajax og Standard Liege. På denne pilgrimsturen har han med datter og barnebarn. Som jeg har trent! Ringen er sluttet.

Til slutt så har vi en del i min kategori. Vanlige supportere som aldri ble kjent for det vi gjorde utpå banen. Men som har et stort hjerte for EIK, og som har gledet seg i mange år til at klubben okka skal spille en "skikkelig" fotballkamp. Noen med fartstid helt tilbake til 1960-tallet. Og noen som kun husker de siste årene i andre divisjon. I den kategorien finner vi blant annet Ronny og Peter, som med sin dialekt røper at de har sin herkomst noen kilometer nord for det vi geografisk betegner som Dalane. Men som har oppdaget at det er kjekt å gå på EIK-kamper. Både hjemme og borte. Og som har funnet et miljø de trives i her i okka kjære klubb.

Vi ruller avgårde østover ti minutter forsinket. Men Trond gjør som Kim Jong Un, og forteller med myndig røst at dersom reiselederen sier at klokka er 0630 så er den det. Uavhengig av hva våre ur og mobiler måtte vise! Willads serverer nytraktet kaffe og ferske påsmurte rundstykker, og jeg forstår straks at jeg vil like denne formen for ferie, som er så utbredt blant pensjonistene. Jeg håper bare de har byttet ut turer til ullvarefabrikker med turer til fotballkamper når min tid kommer!

Unge Bårdsen har forberedt seg godt til den lange bussturen, og det går ikke mange minutter før den selvutnevnte EIK-historikeren får sitt første spørsmål: - Hvor mange nasjonaliteter har spilt serie- eller cupkamp for EIKs A-lag?

Ojsan! Jeg var ikke forberedet på quiz. Men tar det med en sportslig mine, låner en kulepenn og begynner å rable på en serviett. Etter en del minutter kommer jeg til 13, og forsikrer om at svar er avgitt. Uten å ringe en venn, spørre i salen eller google.

Riktig svar er 20, sier "Roald Øien"! Jeg rødmer. Var jeg så langt fra? Da er det å gå bort fra taktikken med kartet som utgangspunkt. Jeg starter med sesonger. Og da kommer det stadig flere navn tikkende inn i høyre hjernehalvdel. Men hvordan kunne jeg glemme Marcel og Kevin Beugre? Jo, selvsagt. Jeg er kommet i den alderen at kortidsminnet begynner å bli defekt. Og i gamle dager hadde EIK som kjent få utlendinger!

Med diverse quiz-spørsmål og godt drøs går bussturen unna i lynende fart. Før jeg aner det er vi i Arendal der bussjåføren skal ha sine hvileminutter. Undertegnede får skryt av mine evner som baker, og da får jeg vel se om jeg kan få fart i programsalget til neste hjemmekamp ved å inkludere et wienerbrød inne i programmet (dette var ingen lovnad altså!).

Turen videre mot Bastøyferja går videre i lynende fart på de gode veiene østover. Jeg ser litt på klokka. Den nærmer seg ett. Fire timer til kampstart for en av de største kampene i vår hundre år lange historie. Jeg kjenner nervøsiteten kommer sigende. Vil spillerne klare presset og de uvanlige omgivelsene? Vil vi supportere vise igjen? Eller framstå som, nettopp, kattepuser? Jeg er nesten mest bekymret for det siste. Et tap kan jeg tåle. Men å forlate Fredrikstad Stadion uten å gitt lyd fra oss ville vært for flaut!

Erik har pyntet seg med en flott hatt for anledningen. Noen av oss kamerater drar vel en assosiasjon til en hatt som ble brukt av en kar kalt Marve. Og når Erik kommer ut etter å ha gjort sitt fornødne er Kjetil modig nok til å spørre om det er Fleksnes som kommer. Peter kommer like bak, og før Erik får svare får vi et høyt og tydelig DÆJÅ servert fra den kanten. Det blir et slags internt kodeord for oss i EIK-TV resten av turen. Skal vi slå Fredrikstad? Dæjå! Vi lo mye av det det neste døgnet.

Vi stiger i land i Moss, og jeg får for første gang i livet kjenne Østfold-jord under mine Viking Goretez str 46. Egentlig utrolig! Jeg har sett fotball i Workington, Easington, Gillingham og Exeter. Men aldri før vært i vårt mest sørøstlige fylke!

Mosselukta glimrer med sitt fravær denne flotte søndagen. Og kald nordavind på Vestlandet er byttet ut med et langt mer behagelig klima. Her holder det å gå kun i drakta på overkroppen! De siste milene mot Fredrikstad går gjennom et landskap med bølgende kornåkre og skogkledde knauser. Omtrent slik jeg hadde sett det for meg.

Vi ankommer byen langs Glomma. Som alltid speider jeg etter flomlys: - Der er de! Vet ikke hvem som oppdager dem først, men blodtrykket øker. Nå nærmer det seg kamp for alvor. Oppdagelsen av flomlys kan få blodet mitt til å bruse som få andre ting! Her i Fredrikstad står de til og med på gammeldagse master. Slik jeg liker det aller best. Dette blir stort!

En kjapp innsjekking på hotellet, og så bærer det til "Tæps", som min banehopperkompis Anders fra Drøbak har anbefalt meg. Friidrettstrioen Gunnar, Leif Sigurd og Aksel passeres i godt driv på en annen pub. Hekkene, kula og spydet er byttet ut med stortromme og halvlitere. Vi er på vei, vi er på vei!

På Tæps har Erik og Kåre allerede installert seg sammen med en gjeng middeladrende hjemmesupportere. Vi andre setter oss også ned på uteserveringen og får noe å leske oss på. Vi blir ønsket velkommen, og det virker som at FFK-supporterne er oppriktig glade for at det faktisk kommer noen som bryr seg om bortelaget. Bryne tok omtrent ti supportere til Fredrikstad, mens Vidar og Sola nesten ikke tok en eneste. Vi vil i hvert fall være klart best i Rogaland!

På et bord utenfor Tæps sitter også en gjeng helt uten supporterutstyr og farger på seg. Men med Stone Island jakker. Både jeg og Bårdsen jr. oppdager det, og utveksler blikk. Vi kjenner koden, og synes nok dette er både litt tøft og uvant der vi ferdes med EIK. Men så er det ikke lenger enn noen måneder siden jeg stod med en langt større gjeng med samme moteideal i borteenden på The Hawthorns. Og disse FFK-gutta har sikkert helt andre å måle styrke med enn en gjeng "scarfers" fra fajansebyen i vest.

Plutselig kommer EIK-bilen forbi. Stian og Stein Erik er ute og skal kjøpe mat til måltidet etter kampen. De tuter som gale italienere, og smiler fra øre til øre. Nok et tegn på at det snart er kamp. Og snart kommer vi i skikkelig kampmodus når FFK-gutta stemmer i med en kampsang. De viser til fulle at man ikke nødvendigvis trenger å være mange for å lage god lyd. Vi svarer med vår versjon av Allez, allez, før en enslig AIK-supporter får applaus for solosang av stockholmklubbens versjon av samme sang. Vi er i stemning, men setter kursen videre til Baathuset, der vi er blitt ønsket velkommen av FFKs supporterklubb Plankehaugen.

I all kommunikasjon er det viktig at avsender og mottaker forstår budskapet på samme måte. Da jeg antydet at vi ville bli en 150-200 supportere mente jeg aldri at alle disse ville være berserkere, som hver konsumerte en tønne mjød og tre fluesopper før kampen! Men mitt overslag over antall var tydeligvis forstått som at vi ble rundt 150 mann som ville sluke våre halvlitere i samme fart som Glomma fløt forbi dette utestedet. Så det var bestilt styrkedrikk i tonnevis for å slukke tørsten til den ville horde fra vest. Beklager Linda, at jeg ikke fikk frem at mange av oss var pensjonister, kvinner og barn!

Her på Baathuset var klientellet litt mindre barskt enn på Tæps. Men i samme ånd som i puben på andre siden av elva ble vi ønsket hjertelig velkommen. Vi fikk slukket tørsten og målt litt krefter verbalt. Flere av oss ble nærmest fylt med en andektig mine når FFK-erne reiste seg opp og sang "For Fredrikstad". Den er mer som en salme enn fotballsang!

Men i en slik storkamp er man litt ivrig på å sette retning mot stadion i god tid, og derfor ble egentlig tiden å komme i stemning på altfor knapp. I porten står Trond klar med billetter. Det bærer opp trappene, og inn på tribunen. Flagg henges opp, og selfier tas. Jeg ser at her er det mange flere EIK-supportere som har tatt turen enn vi som kom i bussen. Jarle har kommet ned fra Elverum. Moteriktig itrukket EIKs retro-drakt treffer han far John, som har kommet med bussen fra Egersund. Et mer egnet sted for et slektstreff kan jeg ikke tenke meg! De Hagen og de Årstad er representert med tre generasjoner. Og den "gamle" legenden Per Arne Berge innfinner seg, slik han som oftest gjør når vi spiller på Østlandet. Det setter vi stor pris på! Wilhelm fra Oslo har kommet for å se laget fra bestefarens hjemby. Og Kåre har sørget for både drakt og skjerf i LSK-farger til sin slektning, som til vanlig holder med VIF. Det betyr ingen ting. Wilhelm blir forvandlet til tiger på sekunder.

Vi EIK-TV-folk har bestemt oss for å gi alt verbalt, og har blitt enig i å plassere oss langt bak på tribunen for å få best mulig akustikk. Jeg setter meg ved siden av Dag Marcus. Vi har opplevd litt av hvert sammen på EIK-kamper, og vi har en felles forståelse av hvor stor denne kampen er rent historisk sett.

Så går sceneteppet opp. Lagene kommer på banen, og folk reiser seg med skjerfene over hodet. Fredrikstads hymne runger ut over høyttaleranlegget, og hjemmefansen synger med av full hals. Anlegget skrus av, og vi får noen hellige sekunder der det omtrent er som tiden står stille, når sangen fortsetter som ren allsang. En del av meg nyter det, mens en annen del knapt kan vente til de er ferdige og vi kan stemme i med våre sanger.

Dette blir aldri noe kampreferat. Men kort fortalt så står vi opp mot hjemmelaget på en måte som gjør meg utrolig stolt. Vi holder på ballen og dominerer kampen i lange perioder. Begge lag har sine sjanser. Vi de største. Vi kommer under like før pause, men utligner fortjent et kvarter ut i andre omgang. En lite koordinert feiring av scoringen trekker litt ned. Kun Morten visste at den selvfølgelige tingen var å gå helt denga foran egne fans. Dette kan dere forbedre til neste gang gutter. Det var nummeret før jeg måtte sende min søsters Border Collie ut på banen for å samle dere!

Men vi har scoret i Marseille. Vi har scoret i Marseille. Eller Fredrikstad var det visst. Det var uansett minst like stort. Vi stemmer i det vi er gode for. Og i noen minutter er det kun lyd fra det ene hjørnet av Fredrikstad Stadion. Beskjedne tilskuere fra Egersund har blitt forvandlet til blodfans. Kanskje gikk det inn et par fluesopp før kampen allikevel? Et par rekker nedenfor meg observerer jeg at fru Langfeldt Lind ser litt forlegent på mannen, men så er hun med hun også: HEIA EIK, så drøvelen rister! Solveig og Petter er i ekstase. Og det er alle andre også. Unge som eldre. Vi har "the time of our lives".

Vi er vel nærmest å ta seieren. Jeg pleier sjelden blande han der oppe inn i fotballen. Men når Mathias kommer innpå før et offensivt hjørnespark et minutt før slutt kjenner jeg at hendene folder seg automatisk! Please! Let it happen! Da blir det totalt euforisk på tribunen! Jeg blir ikke bønnhørt, men når sluttsignalet går er vi sånn mellomfornøyde. Vi har vist topp innsats både på og utenfor banen. Og da aksepterer man sluttresultatet.

Jeg har vært supporter i nitti minutter, men nå er det tid for å bli pressemann. Speilreflekskameraet var ikke oppe fra sekken en gang under kampen. Så intenst var det at jeg glemte det helt bort. Men resten av jobben må gjøres. Jeg rusler rundt stadion, og venter på Ojan. Noen av reservene kommer først ned trappa. Jeg ser skuffelsen i øynene på Kenneth, som ble værende på benken hele kampen. Og kan godt forstå den. Det er som å måtte snu i døra til bestemor på julaften uten å få en eneste presang. Så kommer spillerne en etter en. De takker for støtten, men jeg ser på øynene deres at de tenker det samme som meg. Det skulle ha vært tre poeng.

Bort på hotellrommet og skriving av referat. Jenny ligger allerede henslengt på senga. Vi er begge utladet, og legger oss til rette med hver vår mobil for å sjekke oppdateringer på sosiale medier og reaksjoner på kampen. Ingen av oss er sultne, så når klokka nærmer seg ni tyder det meste på en tidlig kveld etter en lang og opplevelsesrik dag.

Men så plinger det på Messenger. Det er unge Bårdsen. Meldingene er litt kryptiske, men tydelige nok til at jeg forstår at det foregår litt av hvert på baren Aloha, Alohi, eller noe i den duren. Jeg ser på Jenny. Er hun klar for en tur på byen med pappa? Det kommer et nikk, og så bærer det avsted.

Jeg ser en kjent etikett på den ene tappekranen og tenker at nå skal jeg teste bardama litt. - A dog please, sier jeg. Hun ser seg litt rundt, men oppdager ingen hunder. Jeg ler litt, unnskylder min oppførsel.. I Newcastle sier mennene til kona at "I'm goin' 'ut to walk the dog" når de skal på puben med kameratene. Derfor kalles deres brown ale bare for "dog". Overraskende nok liker fru Hagen også hunder, og henger seg på bestillingen.

Noen av våre supportere har innstallert seg i et hjørne og fått selskap av et par innfødte snupper. Skjønt innfødte og innfødte. De er begge fra Brasil. Var det Maria og Carmen? Husker ikke. Men det var tydelig at de var ute etter mer enn å fravriste oss tre poeng! I et par minutter er jeg den spennende nykommeren i gruppa, og damenes fokus rettes mot den lettere gråhårede mannen i Aston Villa retrodrakt. - Hva heter do? kommer det på gebrokkent, men forståelig norsk. Og da får jeg alltid et dilemma. Navnet mitt er umulig å uttale for utlendinger. En gang på en pub i Liverpool ble jeg hetende KY Jelly, som er det engelske ordet på sæddrepende krem! En annen gang brukte jeg navnet Kyle da jeg skulle bestille i en food truck i Boston. Ungene jamret og skrek, og var trolig redd for at FBI ville komme og ta meg for falsk ed.

Så klok av skade valgte jeg denne gangen det nøytrale navnet Pelé på damenes spørsmål. Uttalt med litt engelsk aksent. De godtok det uten noen form for grimaser i ansiktet. Og da forstod jeg samtidig at de neppe heller visste at hjemlandet deres skulle spille finale i Copa America senere på kvelden.

Jeg er rubbish i smalltalk med fremmede damer, men har lært at det sjelden er et godt partytriks å begynne å snakke om fotball. Derfor lar jeg klokelig være å spørre om det jeg har på tunga når den ene dama - enten Maria eller Carmen, forteller at hun kommer fra Belo Horizonte. Men jeg verker etter å spørre om bestefaren eller oldefaren tilfeldigvis kunne ha vært tilstede da England tapte mot USA i 1950!

Men et annet partytriks jeg kan, pleier å virke godt. For noen år siden hadde vi julebord med arbeid på Hauen Kro. Noen hollendere satt på bordet ved siden av, og den ene gjorde oss oppmerksomme på at det var bursdagen hans. Vi sang bursdagssangen for ham, og for å gjøre litt ekstra stas på ham reiste jeg meg opp og sang "Het Wilhemus". Nøyaktig når og hvorfor jeg fikk som hobby å kunne andre lands nasjonalsanger vet jeg ikke. Men trolig var det under et eller annet fotball-VM. Disse hollenderne falt i hvert fall fullstendig for min gest, og bursdagsbarnet ropte begeistret ut at nå blir det champagne til alle. Betalt av hans far, som også satt ved bordet! Det må ha kostet mange tusen og tatt overskuddet fra hele matjesildsesongen!

Muligens har jeg et snev av Tourettes. For før den fornuftige delen av hjernen fikk en sjanse til å stoppe påfunnet var jeg i full gang med "Hino Brasileiros": Ouviram do Ipiranga as margens plácidas, De um povo heróico o brado retumbante...

Jeg stopper her. Dere kan sikkert resten av teksten dere også. De to brasilianerne var i hvert fall tydelig imponerte, og guidet meg gjennom de partiene jeg bare kan sånn halvveis. Jenny sitter like ved siden av. Men jeg kan ikke på noen måte forstå at hun var flau av sitt faderlige opphav. Hvorfor skulle hun være det? Hun og unge Bårdsen får i hvert fall en pangdebut i voksenlivet. Og lærer trolig mer denne kvelden enn de har gjort i løpet av sine første sytten år!

Og sant og si var det nok en fordel for meg å ha en datter like ved siden av. For etter at overraskelsesmomentet går over finner Maria og Carmen ut at det finnes mer spennende menn i rommet enn en halvgammel løgnas som går rundt og opptrer med nasjonalsanger. Sikkert til det beste for alle!

Tilbake på hotellet blir det en prat med Jakob, Dag Marcus og Kåre Ingvar i resepsjonen. Vi er enige om at vi har hatt en fantastisk dag, og at vi er stolte av spillene okka. At vi også streifer innom modelltog lar jeg ligge her. Bloggen må tross alt ta slutt en gang!

Etter dager med store opplevelser bråvåkner jeg alltid tidlig. Og samtidig liker jeg byvandringer i fremmede byer. Så da var det bare å gjøre seg klar klokka 06:10. Først bar det tilbake over elva til stadion. Jeg oppdager at det er et parkeringshus under hele gressmatta, og at selve stadiondelen egentlig ligger ganske mange meter over bakkenivå. Langsidetribunene er bygget på restene av gamle fabrikkhaller, og har et nokså gammeldags utseende fra gata utenfor. Jeg liker det jeg ser. Dette er et unikt stadion som ikke ligner noe annet. Og som nevnt med skikkelige flomlysmaster. Jeg kommer gjerne tilbake hit. Helst med EIK!

Fredrikstad som by tiltaler meg også. Kompakt bysentrum med utesteder langs elva, og et fotballstadion nesten midt i sentrum. Så perfekt som det kan bli! Rusleturen inneholder et besøk på gamle stadion også. Men her har moderne leiligheter inntatt stedet der Snæbbus, Bjørn Borgen og Arne Pedersen herjet for en mannsalder siden. Ikke så mye som et lite gjerde eller en mur er igjen.

Under frokosten får jeg en hyggelig prat med Jakob. Utflyttet egersunder som i mange år har bodd borte fra hjembyen. Jeg har truffet ham noen ganger før i forbindelse med bortekamper, men denne gangen får vi en lengre samtale. Han forteller at han i 1969 stod på The Kop og så Roger Hunt og Ian Callaghan. Han har altså vært en tur innom himmelen, tenker jeg! Men forsøker å skjule min misunnelse. Han forteller også at myten om hvordan tilskuerne på den berømte ståtribunen slo lens er sanne! Han kunne neppe fortalt historien til en mer oppslukt tilhører.

Etter frokost går turen til Gamlebyen. Erik Fleksnes har bodd i Fredrikstad i mange år, og er lommekjent. Han peker snart her og snart der. Og kan en historie om de fleste hus og veistubber vi passerer. Et unikt og fantastisk sted, der historien oser ut av hvert hus.

Vi passerer et bakeri, er slett ikke sultne etter en herlig frokost, men går allikevel inn for å kjøpe fersk gjærbakst. Vi setter oss på noen bord ute på fortauet. Et par damer setter seg på nabobordet. Etter kort stund roper den ene høyt: Å giiiid! Og fortsetter med å fortelle Ronny, som sitter nærmest, at en spurv oppe på takrenna nettopp har sluppet en klatt med fløte i koppen hennes.

Ronny, som jo opprinnelig er jærbu, uttrykker sin sympati med dama, men sier at han til tross for uhellet ikke er redd for å sitte like under fuglene. Han må ha uttrykt seg veldig klart og tydelig, for dama svarer og spør: Are you from England?

Og det er nå Ronny viser et medfødt talent for smalltalk med damer som får oss andre til å måpe av beundring: - Nai, Æg e frå Varhaog. Æg æ bara hær for dar æ ain mekanikar rondt hydna så ska reparera akslingå på Doffen-vognå så raog i ai vaida på tjelvå!

Den tilfeldige kontakten med fremmede damer tar fort slutt, og vi beveger oss mot hotellet og utsjekking. I Fredrikstad er det gratis bybåter på Glomma som binder de forskjellige bydelene sammen, og vi avslutter det knappe døgnet i Fredriks by med en flott båttur inn til sentrum.

Hjemturene etter slike kamper kan av og til bli litt kjedelige. Men ikke denne gang. Sigbjørn, og særlig Erik Fleksnes, tar ansvaret for underholdningen. Og den er førsteklasses. Eriks innlevende fortelling om den mislykkede campingturen slår alt jeg har hørt av stand-up comedies. Og jeg tror nesten at fru Blitzner er i ferd med å ramle gjennom bussvinduet et par ganger, slik hun ler. Fantastisk underholdning!

Og her må jeg stoppe. Bloggen ble altfor lang. Men i godt selskap kom opplevelsene på løpende bånd. Og vi fikk oppleve en helg vi sent vil glemme.

Takk for turen alle sammen. Og især Kåre Ingvar som spanderte utflukten på oss!

Noen tilfeldig sammensatte bilder fra turen: