Bildebrev fra Ålesund

Jeg kjenner nesten en rar lettelse over å slippe å stå der eksponert for styrtregnet i de dype skoger. Selvsagt en lettelse med sterk bismak. For vi skulle så gjerne vært der, og fortsatt kjempet om opprykk til Eliteserien. Vi hadde det nesten i lomma i Ålesund på onsdag, men måtte som kjent gi tapt i ekstraomgangene. Et fortjent tap, for Aalesund var klart bedre enn oss fotballmessig. Men innsatsen, fantastisk keeperspill av Andreas og blokkeringer i ren NHL-stil var nesten nok. Men bare nesten.

Hvor historien begynner, og hvor den slutter, er ikke så godt å si. Men jeg velger å starte mandag morgen klokka 0930: John melder meg at flybillett er bestilt akkurat i det jeg setter meg inn i bilen etter å ha levert dagens post på Efteland i Bjerkreim. Vi hadde egentlig blitt enige om å se kampen i klubbhuset. Hjernen jobber på høygear opp mot Netland og videre til Hytland. Jeg tar telefonen til sjefen: Er det mulig med fri på onsdag og torsdag? Jeg kommer meg opp mot Arvid Mælands rike, og så ringer Tim tilbake. Han har fått inn vikar. Ett minutt og tre sekunder senere har Widerøe fått inn 5200 kroner på kontoen sin. Så mye koster nemlig en tur-retur til Ålesund denne midtuka. Og noen sekunder etter det igjen har jeg rukket å sende en screenshot til min datter Jenny, som studerer i Bergen.

Eplet har ikke falt særlig langt fra stammen i dette tilfellet. Tross eksamen både onsdag og fredag kommer det melding tilbake en time senere. Også hun skal til jugendbyen.

Vi blir ikke mange. Det ligger i korta når en må ofre så mye for en enkel kamp. Fornuftige sjeler lar tur være tur og blir hjemme. Selv om det handler om kvalik til Eliteserien. Roy, Jallis, John og meg er ikke blant de fornuftige. Heller ikke Gunnar, som har mistet smaken på flyturer, og i stedet bruker tirsdagen til en lengre sightseeing med tog og buss, og trolig også buss for tog: Egersund-Oslo-Åndalsnes-Ålesund på en dag inngir respekt, selv om Gunnar har levert enda mer imponerende stunts tidligere.

Jallis og John står klar i tunet mitt klokka 06:55 onsdag morgen. Jeg er litt bekymret for bare to timer til flyavgang, men velger å holde nervøsiteten for meg selv. Roy hopper på i Mosterveien fem minutter senere. Hans meritter denne sesongen er svært imponerende: 15/15 bortekamper i serien! Han har også en egen evne til å minst gå i null budsjettmessig. Denne gang skal en leiebil fra Vigra til Sola etter kampen.

Mine bange anelser om litt dårlig tid slår til. Traktorene i Gjesdal har tatt tidlig morgen. Men jeg er enig når Google Maps leder oss inn på småveiene gjennom Gimra. Og vi kommer oss til Gate 21 akkurat i det boardingen skal fullføres, til tross for glatte veier ved flyplassen. Puuuuhh!

Fin flytur oppover, der man får se at vinteren har overtatt på fjelltoppene. Samt at det norske Vestlandet er akkurat så furet og værbitt som det står i nasjonalsangen vår. I mellomtiden har også hotelldirektør Thomas Wilhelmsen, oppvokst hundre meter fra der jeg bor, meldt. Han henter oss på flyplassen. VIP-treatment altså. Jeg er eneste mann av oss tilreisende som aldri har vært i Ålesund før. Jeg bombarderer Thomas med spørsmål mens vi kjører innover mot byen. Hvor høyt er fjellet vi ser der borte? Hvordan er forholdet mellom Aafk og Hødd? Hva tenker han om kampen? Er Aalesund en nynorskby? Svaret på det siste er nei, men Hotell Noreg var tidligere eid av mållaget Ivar Aasen. Så da så.

Jennys fly kommer først etter at matte-eksamen er unnagjort, og Roy tok en annen rute oppover mot Sunnmøre. Men Gunnar er på plass i hotell-lobbyen og blir med oss tre andre på en sightseeing. De 418 trappene opp mot Aksla er første obligatoriske punkt. Alltid greit å få en oversikt over en ny by, og i Ålesund er dette mye lettere enn de fleste andre steder. Byen som ble gjenoppbygget med murbygg i Jugendstil etter storbrannen i 1904 har en helt egen atmosfære, der den ligger helt ut mot havgapet på denne værharde kysten. Lang og smal er den bygget opp på flere øyer utover.

Vi får et glimt sørøstover mot Color Line stadion, mens snøen har lagt seg på toppene rundt byen. Det er litt kaldt og guffent å stå på utkikkspunktene. Vi blir derfor ikke lenge før vi snur nesa nedover mot byen igjen. 

Ålesund er langt større enn Egersund med sine 55.000 innbyggere, men likevel ikke større enn at en dame plutselig kommer løpende ut av en restaurant når hun gjenkjenner Gunnar. Har han en dame i hver havn? Han er bereist nok til det. Kanskje en i Manchester, en i Drammen og nå en i Ålesund? Sannheten er litt mindre dramatisk. Det er tanta til vår innleide spiller Martin Håheim-Elveseter som gjenkjente ham. Hun som har sommerhus i Fabrikkgaten i Egersund, der hennes mor vokste opp. Hun beklager noe voldsomt at hun har avtalt konsertbesøk og helaften med noen venninner, lenge før det ble klart at EIK skulle innfinne seg i Ålesund denne novemberonsdagen. Men alibiet hennes er sterkt: Resten av slekta blir å finne på bortetribunen!

I mellomtiden har John og Jallis funnet en perle av en pub i "Mølla bar". Lokalet er mye mindre enn stua mi hjemme, men oser av atmosfære. Brooklyn Lager på tapp gir også en stor pluss i margen fra undertegnede, som er mest glad i engelske Ales og Bitters. Noe man så og si aldri finner på kranene på denne siden av Nordsjøen. Et litt slitent klientell sitter og diskuterer kveldens kamp. Vi havner litt inn i samtalen, som etter hvert handler mer om fisk enn fotball.

De andre går og tar seg en matbit, mens jeg går og venter på Jenny på hotellet. Eksamen har gått bra, men det er ikke stort mer tid enn at vi akkurat rekker å feire med en Whopper på Burgerking før vi rusler den drøye kilometeren bort til Color Line stadion, der Aafk har hatt tilholdsted siden 2007. Før det spilte de oransje og blå på to forskjellige arenaer som ligger så høyt over byen at de går B&G Parken en høy gang. Særlig ikoniske Kråmyra, der publikum nærmest hang i blåbærkrattet i bakken over den ene langsida.

Dommeren blåser av etter en voldsomt innholdsrik førsteomgang i Kongsvinger. 3-2 til Aalesund der! Selv har vi kommet til statuen av John Arne Riise, Ålesunds største fotballsønn. Stadion er stor. At vi skal spille der er nesten litt surrealistisk dersom en begynner å analysere forutsetningene. Jeg har bestemt meg for at i dag trengs jeg som supporter. Kamera er med, men jeg vil på bortefeltet og ikke på indre bane der jeg pleier å være. Det samme har John konkludert med. Kampreferat og slikt får ta annenprioritering i dag. Okka gutta trenger all den støtten de kan få fra tribunen!

Alf Gunnar Slevelands røslige skikkelse er første mann vi ser på bortefeltet. Han har kledd seg fornuftig, med tykke ytterklær og en BF der han har montert på en blank tigerpin. Jeg har urutinert nok glemt tape, så flaggene vaier hjelpeløst i vinden før hjelpsomme Aafk-vakter får revet løst gamle tape-biter fra tidligere kamper og festet dem så de henger noenlunde rolig.

En ung dame kommer inn på tribunen sammen med en gutt, som har på seg EIK-drakt og dessuten bærer på en selvlaget plakat med "Heia EIK". Med typisk egersundsk forvedenskap går jeg bort til dem og hører om de er eksil-egersundere. Men det viser seg å være Eirin og hennes sønn Eik. Dere leste riktig. For noen uker siden bestilte hun en drakt til sin sønn, som var meget fasinert over at en fotballklubb het det samme som ham. Small world og alt det der nok en gang!

Totalt var vi vel rundt 30 på bortetribunen. Hver med sin egen grunn til å se kampen derfra. Hotelldirektør Thomas har et nokså varmt forhold til Aafk, men i dag er blod tykkere enn vann. I likhet med oss andre får han se en drømmestart når Oscar setter inn 1-0 etter bare sju minutters spill. Men siden blir det en ren forsvarskamp. Vi ser at vi henger i tauene fra tribunen, men holder ut det ene minuttet etter det andre. Helt til det 93. for å være helt nøyaktig. Selvsagt kjempesurt, men the writing was on the wall all the time. Jeg aksepterer et tap mot en bedre motstander, og denne onsdagskvelden var Aalesund klart bedre enn oss.

Det er vanskelig å beskrive følelsene i et slikt øyeblikk. Håpet og de surrealistiske drømmene er blitt pulverisert. Spillerne kommer mot oss og blir stående stille og se mot oss. Noen klapper, og vi klapper tilbake. Det er en trykket og resignert stemning, men jeg finner noe vakkert og melankolsk i det. Vi har vunnet store seire sammen, og nå har vi tapt sammen. Vi vet at det er en del av gamet. Og når en reflekterer over det, har vi fått oppleve en fantastisk sesong, der vi hele tiden har markert oss mot lag og klubber med langt sterkere forutsetninger enn lille EIK.

Utover kvelden samles noen av oss supportere, trenerteam og journalist Røhmen over noen pints i lobbyen på Hotell Norge. Faktisk var målekvantaen pints her, noe undertegnede fant fascinerende og heimslig. Et fint øyeblikk der vi drøfter og diskuterer mange ting, og etter hvert sitter også røverhistoriene løst. 

Det blir en natt med lite søvn. Kampen blir spilt om igjen i underbevisstheten. Dessuten skal Jenny være tilbake i Bergen for undervisning klokka 08:00 blank. Hun får ikke nyte frokosten på hotellet med andre ord. Vekkerklokke 04:30 er egentlig umenneskelig, og ofte er fotballturer en nokså primitiv fornøyelse. Bare spør kona om hva hun synes om å stå på for eksempel Taunton station når klokka nærmer seg midnatt og toget til Bristol Temple Meads er forsinket.

Denne gang ble hjemturen uten trøbbel av noe slag, og mens Kongsvinger forsøker å komme tilbake i kampen og Stormen hopper opp og ned i regnet på Gjemselund er det på tide å rette en stor takk til spillere, trenerteam, ledere og felles supportere for alle kjekke opplevelser i 2025.

Om snaue tre måneder står Alf Gunnar Sleveland på ny på Color Line stadion og lurer på om noen kjente dukker opp på bortefeltet. I mellomtiden ønsker jeg Aalesund lykke til i kvalikfinalen!

Takk for i år!

KÅ