Come to Norway if you can afford it!

Vi skal tilbake til september 1998. Det var på den tiden jeg sparte sommerferiene til den engelske fotballsesongen hadde kommet ordentlig i gang. Denne gangen var jeg sammen med Per Egelid (5 A-kamper for EIK i 1996) på en tre ukers fotballtur som endte med 19 fotballkamper og en cricketkamp mellom Yorkshire og Lancashire, foruten masse andre opplevelser.

Jeg husker vi kom til Sola og ble møtt med kansellert fly. Jeg henvendte meg i skranken og forhørte meg om det var andre muligheter til å komme til Storbritannia denne torsdagskvelden. - Dessverre, sa dama i skranken, ingen andre fly til London i kveld. Jeg sa at jeg ikke nevnte noe om London. Aberdeen eller Manchester ville holde, for vi hadde Britrail-passene klare til å reise ubegrenset med togene uansett hvor vi måtte lande. Hun måtte ha beskjeden inn med teskje før hun booket oss om til et fly til Newcastle, noe som førte til at vi ankom vår pub/overnattingssted i Hebden Bridge i Yorkshire minst to timer tidligere enn om vi hadde fløyet via London.

Guinness ble for sterk kost
Stakkars Per, som måtte gjennomgå mitt Guinness-rituale allerede første kvelden. Jeg gikk til Andy i bardisken og fikk tappet en pint med det sorte gullet fra den irske hovedstaden, og befalte ham å drikke glasset tomt før jeg returnerte fra dusjen. Det var naturlig nok urørt da jeg kom ned et kvarter senere, og det ble reiselederens oppgave å hive i seg det som på mange måter kan fortone seg som både en fullverdig middag og dessert. Det skal føyes til at min gode venn ble ganske herdet i løpet av noen uker inn og ut av puber over hele de britiske øyer!

For Per var det viktig å se alle kampene Everton spilte i den perioden vi var i England. Dermed skilte vi lag et par ganger. Avtalen kunne gjerne være at vi møtes igjen onsdag klokka 1200 på stasjonen i Nottingham. Det fungerte før mobiltelefonens tidsalder, men sett med dagens øyne er det nesten utrolig at det gikk an. Ikke hadde vi snap-kartet for å se om den andre var i live heller!

Til Villa Park
På en tur som inneholdt såpass forskjellig på menyen som Racecourse Ground i Wrexham, Stamford Bridge, Shay i Halifax, Celtic Park og Christie Park i Morecambe, havnet vi altså på Villa Park en tirsdagskveld midt i september. Strømsgodset var kvalifisert til UEFA-cupen etter å blitt nummer tre i den norske serien i 1997. De hadde slått israelske Hapoel Tel Aviv på straffer i andre kvalifiseringsrunde, og var altså nå klare for første ordinære runde mot den engelske storklubben Aston Villa.

På forhånd regnet de fleste at SIF ville bli rent slakt på Villa Park. Noen dager før hadde Strømsgodset tapt 4-0 borte mot Stabæk i serien, mens Villa hadde åpnet sin sesong i Premier League med fire seire og en uavgjort.

Mot sensasjon?
Vi hadde sikret oss billetter omtrent midt på Witton Lane-tribunen, den ene langsida på Villa Park. Det betydde at vi kun hadde noen få meter bort til seksjonen der et par hundre (dersom jeg husker rett) Strømsgodset-supportere hadde sin plass. Jeg husker de gikk helt bananas da Anders Michelsen sensasjonelt sendte SIF i ledelsen midtveis i første omgang. Da Christer George økte til 2-0 bare et par minutter senere, ble jeg revet med og reiste meg opp og klappet. Det var ikke helt uten risiko forstod jeg snart, og jeg måtte ty til diplomatiske evner som normalt ligger langt over mine ferdigheter for å ikke enten få en på kjeften eller bli kastet ut. De Villa-supporterne som satt rundt oss godtok min forklaring om at dette var omtrent som om et non-league lag skulle komme til Villa Park og ta en tomålsledelse. Og på den tiden var det trolig ikke så langt unna sannheten. Da har jeg ikke glemt Rosenborgs seier mot Blackburn og Vikings bravader mot Chelsea noen få år senere.

Come to Norway if you can afford it!
Etter pause satte Villa opp dampen, men SIF holdt ut helt til åtte minutter gjenstod. Da var det til gjengjeld slutt. Villa scoret tre ganger, de to siste ved Darius Vasell på overtid. Strømsgodsets supportere var naturlig nok svært skuffet over å ha vært så nære å gjøre det helt store. Etter kampen skulle vi inn mot Birmingham sentrum, og på Witton stasjon kom også omsider SIFs supportere. Det ble litt banter fram og tilbake mot plattformen som gikk nordover, og det var her en SIF-supporter gikk over streken og skrek "come to Norway if you can afford it!" samtidig som han gjorde gestikulerende håndbegevelser. I det øyeblikket ga jeg Per et dytt i siden, og vi begevet oss helt fram i andre enden av platformen. Om det tok av fikk jeg aldri se, men Villa gjorde i hvert fall kort prosess på Marienlyst to uker senere og vant 3-0. Snipp snapp snute for SIF altså!

Møtet med Big Jack
Det var morgenen etter denne kampen vi fikk nærkontakt av tredje grad med en av fotballens største legender. Vi hadde satt oss ned ved et bord på Greggs på Birmingham New Street stasjon for å spise frokost. Det vi ikke hadde oppdaget, var at en annen hadde satt fra seg sin koffert og paraply under bordet vi satte oss ved. Med en sandwich mellom tennene ser jeg i øyekroken at en stor skikkelse med frakk nærmer seg bordet vårt. Han bøyer seg ned under bordet, og jeg tenker hva er det nå som skjer. Det er neste oppdagelse som får blodet til å fryse til is. Der står Big Jack Charlton, VM-vinner for England i 66 og senere legendarisk landslagstrener for Irland, med paraply i ene hånda og koffert i den andre, og med et blikk som kan drepe mot de to nordmennene som var frekke nok til å stjele bordet hans!

Elleve-null
Kampen på Villa Park var slett ikke Strømsgodsets første møte med engelske topplag i E-cupsammenheng. Tidlig på 70-tallet møtte SIF både Arsenal, Leeds United og Liverpool. Det var mot sistnevnte det gikk ordentlig galt. På Anfield Road måtte Inge Thun plukke hele elleve baller ut av nettet i møtet med Kennedy, Callaghan, Hughes, Smith, Toshack og de andre stjernene fra Merseyside. De som mener jeg glemmer Keegan: Han var suspendert etter slåssingen med Billy Bremner under Charity Shield-kampen en måned før.

Inge Thun får være min neste link inn mot Strømsgodset, som jeg så for første gang sommeren 1976, i seriekamp mot Viking på gamle Stavanger stadion. Det var fars gode kamerat Ingvar Nodland som hadde invitert meg med på min første norske toppseriekamp, noen uker før jeg fulgte ni år. Hans bror Einar, som spilte et par sesonger på EIKs A-lag tidlig på 70-tallet, møtte oss i Stavanger, der han gikk på lærerskolen og senere bosatte seg. Jeg husker lite fra kampen, som endte 0-0, og som i følge avisartiklene var et eneste stort gjesp. Men jeg husker vi satt på den gamle sittetribunen.

Inge Thun holdt altså nullen denne gang. Sammen med andre SIF-legender som Thor Alsaker-Nøstdal, Ingar Pettersen, Per Rune Wølner, Tor "Hiawatha" Henriksen, Lars Petter Røise, Finn Aksel Olsen og Svein Dahl Andersen, som alle spilte kampen i Stavanger. Mens Thorodd Presberg satt på trenerbenken. Og nå 50 år senere er det litt stas å vite at jeg faktisk fikk se flere av de legendariske Strømsgodset-spillerne fra da laget hadde sin første storhetstid i norsk toppfotball.

Etter kampen i Stavanger lå SIF trygt plassert omtrent midt på tabellen. Men senere i sesongen gikk det "ad undas". I siste serierunde trengte de ett poeng i hjemmekampen mot Molde for å sikre ny kontrakt i første divisjon, som var navnet på øverste divisjon den gang (og som burde vært det ennå!). Men Moldes Jan Fuglseth pulveriserte håpet med å score seks ganger, noe som fortsatt er rekord i vår øverste divisjon. Dermed bar det ned en divisjon for Godset, etter at de hadde sjarmert det norske fotballpublikummet i ti sammenhengende sesonger i første divisjon. Senere ble det også fire sesonger på nivå tre for SIF, før drammenslaget returnerte til øverste divisjon i 1990.

Min neste fotballkamp etter førstedivisjonsdebuten i Stavanger var å se EIK tape 2-0 hjemme for Sola i fjerde divisjon. Et tap som gjorde at vi nok en gang kunne si farvel til drømmen om tredje divisjon. I 1998 var kontrasten mellom dagens motstandere enda større. Fire dager etter Strømsgodsets eventyr på Villa Park vant EIK riktignok 2-1 hjemme mot Madla, men det kunne uansett ikke forhindre et ydmykende nedrykk til fjerde divisjon (nivå fem) og seriekamper mot Stegaberg og Grannekameratene.

Men nå krysses altså EIK og Strømsgodsets stier, slik de av og til gjør i fotballens vidunderlige verden. Der tyngdekraften gjelder i det lange løp, men der vi av og til kan oppleve seriekamper mellom klubber som normalt sett lever i forskjellige univers. Om SIFs nedtur blir like lang og bratt denne gang som den var på 70/80-tallet skal nok godt gjøres. Fotballen har endret seg for mye til det. Men jeg har slett ingen ting i mot at Drammens fotballhelter står uten seier i min personlige statistikk også etter min tredje kamp med dem!