Et tekrus forteller

Men min gryende fotballinteresse fikk først skikkelig næring våren 1976. Det var da jeg første gang så en EIK-kamp, en cupkamp mot Flekkefjord en kald aprilkveld der vi vant 2-1, og der dagens generalsponsor Jan Petter scoret det avgjørende målet i enden mot hallen, som fortsatt bare stod som et betongskall.

Omtrent samtidig kom bladet Fotballrevyen ut med sine første nummer. Det ble kimen til en hobby og livsstil som har fulgt meg i 50 år nå. Artikler om større og mindre stjerner fra inn- og utland. Bjørge Lilleliens mimreserie om de største kampene, og historien om den unge gutten fra Sarpsborg som fikk oppleve cupfinale på Wembley. Bilde av Per Berg i Lillestrøms røde bortedrakt, som hilser på Billy Bremner, iført Leeds Uniteds ikoniske gule bortedrakt, før vennskapskampen på Åråsen 17. mai 1976. Dagen etter var jeg på mitt livs andre fotballkamp, mellom Viking og Leeds United på Stavanger stadion. Norman Hunter bommet på åpent mål, mens David McNiven fikk inn kampens eneste fulltreffer. Alt dette er slikt man husker fra en gyllen tid, uten å google noe. Det liksom bare sitter der et sted i bakhodet, langt foran datoer som bryllup og barnefødsler.

Så når jeg tenker på Lillestrøm, er det først og fremst året 1976 som lyser som en brennende varde. Ivar og Joar Hoff. Gule drakter med brede svarte striper på ermene. Bjørn Nordby i mål. Rune Hansen, Tore Kordahl, Frank Grønlund og nevnte Per Berg. Frank Tømmervåg, Finn Bjerk, Tor Egil Johansen og Terje Olsen. Helge Hobøl tror jeg det var en som het.

Og selvsagt Tom Lund. Fortsatt større enn Haaland, mener mange fra min generasjon. Men flyskrekken gjorde at det aldri ble noe av overgangen til Ajax, og dermed forble han trofast med kanarifuglene gjennom hele sin karriere. I morgen skal jeg nok se med litt ærbødighet på statuen hans utenfor Åråsen. Spilleren som mer enn noen andre var et ikon i norsk fotball i en periode der vi ikke hadde mye annet å skryte av.

Det var i 1976 at Lillestrøm begynte å dominere norsk fotball for alvor, og som niåring var jeg i en perfekt alder til å sluke alt som media kom opp med om klubben. Non-amatørfotball, gule Honda Civic og hvite dresser på bortekampene. Jeg husker overskriften i Fotballrevyen: "Vi liker å være jålete og best!"

Jeg har en liten og eksklusiv samling med tekrus fra fotballklubber. Det ble liksom kampprogrammer som ble min store samle-ting, så disse krusene er kjøpt med svært ujevne intervaller og nokså random. Akkurat mens jeg skrabler ned disse ordene klokka 04:16 en fredags morgen, drikker jeg te fra en Preston North End-kopp, kjøpt i 1992, da det var Guilt Year i den nord-engelske byen. Inne i skapet står det også noen få andre kopper som av og til blir varmet opp med en pose Twinings Assam Tea, i slike poser som man bare får kjøpt i England. Liverpool er representert, selv om kruset fra nittitallet begynner å bli furet og værbitt av hardt bruk gjennom mange år. Worksop Town og Sheffield United likeså. Og selvsagt EIK, i flere varianter. Men av en eller annen grunn har jeg et tekrus fra Lillestrøm. Dette må ha vært laget før 1976, for når klubbens meritter er ramset opp på siden motsatt av hanken, er junior-NM I 1966 det ferskeste. Men hos meg dukket det nok opp i 1976. Når ellers skulle jeg ha fått det?

Jeg mener bestemt at jeg bare har sett LSK live en gang før. Jeg vet ikke datoen nøyaktig uten å sjekke, men det var dagen etter at EIK hadde tapt 2-1 mot Eiger i 1979. Det husker jeg fordi jeg fikk skyss med Geir Egeland og noen kamerater fra Norda Øyne, og de var så høye at de fløy bortover Jæren på vei til Bryne. Der Lillestrøm tapte 3-0, og Tom Lund ble ledd av på store stå. Nå måtte jeg jukse og google litt. Ellevte juni var datoen, i følge alltid pålitelige rsssf.no. 

At EIK og LSKs veier skulle møtes var nærmest utenkelig den gang. Det var som Elton John synger - It's two hearts living - In two separate worlds. Men denne fredag morgenen stod jeg grytidlig opp, slik jeg alltid gjør når det er noe spesielt på gang. Først på arbeid, men klokka 14:30 settes kursen østover, med Åråsen som final destination. Nøye planlagt slik at vi passerer Tonstad når sykkelrittet "Tour of Norway" nettopp har sust forbi bakeriet med de ekstra gode kanelbollene. Videre via Setesdal og dalstroka innafor til Froland, der jeg forventer at Peder sitter i den gule Asconaen sin med røyken i munnviken og tar i mot oss. 

Froland IF mot Farsund & Lista på Kringla stadion! Det er ikke akkurat main-stream, men så er heller ikke vi tre i bilen i den kategorien. Fotballnerder fra hver vår tidsalder, men der en generasjons aldersforskjell blir utlignet av en ubeskrivelig passion for den runde lærkula. Går alt som det skal, inntar vi Lillestrøm en gang lørdag formiddag. For å se Okka gutta i nye bortedrakter, inspirert av hoved-drakta vi brukte mellom 1922-25 (bildet under) spille seriekamp på Åråsen stadion.

Det er cirka ett år siden vi dro på en tilsvarende ekspedisjon, med fotball i Kongsberg, Gøteborg og Uddevalla før den magiske mandagskvelden på Nadderud.

Nå håper vi på noe lignende!

Og skulle du Arnfinn Fagerli se meg inne i presserommet, så skal du vite hvor mye du og ditt blad Fotballrevyen betydde for min åndelige utvikling. Jeg tar gjerne en kopp te, selv fra et plastkrus uten logo!